WELCOME TO CUBA

cuba.jpg

Jeg åpnet den store døren ut i gaten. Det sterke sollyset traff meg i øynene og en stor støvsky la seg over meg i det jeg satte den ene foten utenfor døren. Rett over gaten var det et lite bakeri, eller et hull i veggen, kommer an på øynene som ser. Utenpå var det lyseblått, inni hadde det ikke noe farge, i likhet med det som ble solgt. En stor rund dame med tykke fingre tok brødet hardt i klypa og slang det over glassplaten som utgjorde disken i bakeriet hennes. Hun solgte masse forskjellig, men alt så likt ut. Mykt, gult og stort. Litt som lussekatter, bare i brødform. Udeliklat, men velduftende.

I opned the big door leading out to the street. The sun light hit me in the eyes and a huge cloud of dust started swirling around. Across the street there was a bakery, a hole in the wall, depends on who is looking. On the outside it was blue, on the inside no color, just like what they were selling. A tall woman with thick fingers took the bread, squeezed it and threw it on top of the glass disc that must have been the check out in her bakery. She sold plenty of things that all looked the same. Like a yellow burger bun. Indelicately, but fragrant.

cuba.jpg

Vi gikk bortover veien, store falleferdige bygninger med snev av pastellfarger som en gang i tiden hadde vært maling og enorme mengder flagrende klesvask dominerte byen. Å henge i gatene, hadde fått en helt ny betydning. Folk gjorde ikke annet.

We walked down the street, huge dilapidated buildings with a touch of a pastel color that once was paint and enormous amount of laundry swaying in the wind. Hanging around in the streets, got a totally new meaning. That was all they ever did.

cuba.jpg

En gjeng med ungdommer i skoleuniform stod på et gatehjørnet, med noe fritert og spiselig mellom fingrene, en mager gammel dame med over gjennomsnittlig mye hår i ansiktet satt i grusen og spiste med begge hender uten tenner ut av en gammel søppel pose. En eldre mann trillet sykkelen sin forbi oss, kurven hans var fylt med vakre blomster som stod i kontrast med de to halshuggede hønene han unngikk i det han svingte sykkelen over en haug med søppel. Velkommen til Cuba.

A bunch of teenagers in school uniform stood on a street corner eating something fried and sticky, an old skinny lady with above average amount of hair in her face sat on the ground and ate with both her hands without teeth out of an old bag of garbage. An older man wheeled his bike by us, his basket was full of beautiful flowers in every color possible that stood in contrast with two beheaded hens that was thrown on the street next to us. Welcome to Cuba.

cuba.jpg

Folk spiser mye og ofte for det de spiser er luft. Hvetebakst dyppet i sjokolade. Luft. Brød som er så stort som en vannmelon. Luft. Ris. Luft. Baguette. Luft. Turkise og lyserosa bløtkaker. Luft. For meg å spise i Havanna var nærmest umulig. Hvis de ikke har grønnsaker så har de ikke grønnsaker. Det er ikke bare å gå på butikken å fylle opp skapet. Det samme gjelder frukten. Finnes det ikke så finnes det ikke. Supermarkedene deres er sånn jeg forbinder med bildene jeg har sett i historiebøker om rasjonering under andre verdenskrig. Tre bokser med bønner, to flasker med vaskemidler, en sekk ris, en pose med salt og to kartonger melk. Landsbyer i innlandet i Tanzania og Zimbabwe er ti ganger bedre. Og Cuba du er jo bare et steinkast fra selveste USA.

People eat a lot and very often because what they eat is basically air. White buns dipped in chocolate. Air. Bread as big as a watermelon. Air. Rice. Air. Baguette. Air. Turquoise and pink fluffy cakes. Air. Eating for me in Havana was almost impossible. If they dont have vegetables, they dont have it. Its not like they can go to the grocery store and stack up. The same with fruits. Their supermarkets is how I have pictured the rationing during second world war to be. Three cans of beans, two bottles of soap, one bag of rice, one bag of salt and two cartons of milk. Villages of the inland of Tanzania and Zimbabwe is ten times better. And Cuba you are only 45 minutes from the Us.