GADSISAR LAKE: JAISALMER, RAJASTHAN

Skrikene ble høyere og høyere. Latteren også. Knitring, sykkelhjul, tomflasker, plastikk og skritt i grusen. Det var fortsatt mørkt ute, klokken kunne umulig være mer enn fire. Det var kaldt på rommet, ingen varmkabler, ikke varmt vann, hengelås på døren, rosa sprukne fliser i dusjen og tynne slitte laken som dyne. Litt synd synes jeg på meg selv der jeg lå med magekramper og og frøs, passe lei av fried rice og curry og lengtet etter en varmeflaske og vestlig mat. Dere vet på film når naboen står og stirrer bak gardinen og blir sett av den andre naboen og trekker til siden i ren refleks og skam. Vel det var meg den morgenen. Jeg stod å trippet på de kalde flisene mens de bleke fingrene mine dro gardinen til siden når de der nede ikke så opp. De var altfor opptatte med sitt til å legge merke til meg. Fire smågutter satt i sanden rundt et lite bål og varmet seg. Genserne deres var fargerike, men hullete. Akkurat sånn som livene deres. Bare to av dem hadde sko. Ikke noe mat, ikke noe varmt å drikke på, kune de lange tynnene fingrene som strakk seg etter flammene fra bålet. To små hundevalper kom tassende bortover mot varmen. De var nok kalde de også. Den eldste gutten i rød genser tok valpen opp i hendene sine. Jeg ga fra meg et lite "åh" i håp om at han skulle legge valpen i fanget og varme den. Han holdt den over hodet sitt og over flammene mens han lo. De andre guttene lo med. Han tøffet seg og det gikk den veien han ville. Han slapp ned valpen og den løp bortover grusen engstelig og så fort den bare kunne til den skled på baklappene inn under en halvåpen pappeske.

mally.jpg
mally.jpg

Bilene tutet på kuene, de stod midt i veien som om verden var deres og tid ikke var et faktum. Røyken fra bodene strømmet opp i ansiktet mitt, rykende ferske nan brød ble delt ut og slitne penger tatt i mot. Plutselig kjente jeg en hånd langs magen min. Jeg tok kjapt hånden over vesken min og møtte en barnehånd. En liten gutt med store mørke øyne stirret på meg. Han holdt hånden min fast med begge sine små og så meg dypt inn i øynene. Han slapp den ene hånden og tok den opp mot munnen sin. Han laget en bevegelse som vanligvis ville betydd "snakke" men holdt fingrene foran leppene som symboliserte mat. "Biscuit biscuit" sa han om og om igjen mens han beveget fingrene på den ene hånden og holdt meg hardt fast med den andre. "Biscuit biscuit" gjentok han mens han ristet ivrig på hodet. Jeg tittet ned på gutten. Han var barbeint, skitten og hadde jenteklær. Hoven i magen, møkk under neglene, men store hvite tenner i kontrast med den solbrune huden. Jeg snudde meg rundt, lette etter en bod, et supermarked eller et eller annet som inneholdt mat. Han pekte over på den andre siden av veien og nikket med hodet. Vi gikk bort til en kiosk, gutten og jeg. Han holdt fortsatt hånden min, desperat og nysgjerrig, med et snev av håp i blikket. Jeg tok de første fire pakkene med kjeks jeg så og ga dem til mannen bak disken. Gutten ble stående og se på meg. "Ok?" sa jeg og pekte på kjeksen mannen holdt i hendene. Gutten ristet på hodet og strakte seg så lang han var over bordet med kjeks og dro ut en pakke med Oreos. Han holdt den opp mot meg med begge hender og smilte håpefullt. "Oh you like Oreos?" Gutten nikket energisk og tok fra mannen pakkene med kjeks og ryddet de på plass. Han sørget for at de lå riktig vei, med skriften opp på linje med de andre. "Its ok" sa jeg og nikket mot de andre pakkene. "For you". Han så på meg med ville øyne. Kunne han ta de, kunne han ikke ta de? Var de til han, var de til meg? Jeg lempet de fem pakkene med kjeks i hendene hans og før jeg rakk å betale var han borte. Jeg tok et skritt ut og så nedover veien. Langt der nede løp den lille gutten med rosa hullete genser barbeint med hendene fulle av kjeks.

mally.jpg
mally.jpg

Det var bek mørkt ute, ikke så rart egentlig når det var midt på natten. Klokken var halv to og vi var på vei gjennom Delhi. Bilen stoppet i kaoset under motorveien. Støvet steg under hjulene og bilene tutet og blinket i kor. Luften var klam og setene grå og fuktige. Vi stod stille en stund, jeg sjekket klokken. Vi hadde knapt med tid og et fly å rekke. Jeg trippet med tærne og sjekket at passet lå der jeg hadde lagt det. Jeg blåste håret bort fra pannen irritert og så fikk øyet på henne. Midt mellom bilene foran oss stod hun, en liten jente i skittne fillete klær, med hendene foldet. Hun rakk så vidt opp til vinduet på bilen, men visste hva hun måtte gjøre. Bilene kjørte og stoppet, kjørte og stoppet. Hun brydde seg ikke, kontrollert og synkronisert beveget hun seg mellom radene med hissige sjåfører barbeint på den møkkete asfalten full av glåsskår, søppel og skitt. Jeg kunne ikke ta øyene fra henne. Så vakker, så ung og så uheldig. Og der bodde hun sammen med andre stakkars skjebner under en motorvei i haugen av søppel og eksos. Hun banket på bilvinduet vårt, jeg turte ikke snu meg. De store sårbare øynene stirret meg gjennom ryggraden, jeg kjente det og det gjorde forferdelig vondt. Hun var bestemt og hard der hun banket på vinduet, hun visste hvordan hun kunne få meg til å føle og hun klarte det. Makt, redsel og uskyldighet dominerte blikket hun ga meg, verdens dårligste samvittighet ble sendt ut og den traff meg midt i hjertet.

mally.jpg
mally.jpg

Stakkars han, stakkars henne, stakkars den og stakkars dem. Det hjelper ikke. Det hjelper ikke å gå å synes synd på alle og jeg er ikke en bedre person bare fordi jeg kan skille mellom hvem som har det bra og ikke. Det er mange av dem som reiser som unngår å se seg om. De vil helst slippe det vonde. De er klar over at det skjer, men hvis de slipper å se det så "skjer det liksom ikke". Med andre ord så blir den dårlige samvittigheten mindre når man får det litt på avstand og det er jo fakta. Det er fært, men akkurat sånn er det dessverre. Når man kommer hjem til varmekabler, nyvasket sengetøy, et kjøleskap som renner over og den trygge hverdagen glemmer man den verdenen man nettopp forlot. Man glemmer sannheten om det som skjer der ute og kan gå tilbake til livet sitt i fred og ro. Når urettferdighetene ikke kan føles på kroppen er det som om det ikke finnes, det blir for langt unna, det blir for uvirkelig, det blir altfor lett å lukke øynene.

mally.jpg
mally.jpg