THIS IS NOW

Da jeg satte meg ned for å skrive fikk jeg øye på noe utenfor vinduet. En ung gutt, kanskje i seksten års alderen. Han kom slentrende ut døren i joggebukse og hettegenser med en fotball under armen. Været var så grått og trist at man knapt kunne se bort til naboen til naboen. Gutten kastet ballen høyt opp i luften og tok den i mot med høyre foten. Han begynte å trikse, fortere og fortere. Høyre, venstre, høyre, venstre, hodet, stopp. Han fortsatte høyre, venstre, venstre, venstre, venstre, hodet, høyre, stopp. Jeg tok meg selv i å sitte og stirre på gutten, der han stod i dyp konsentrasjon på den fuktige gressplenen. Jeg fikk en rar følelse i kroppen, akkurat som om jeg synes synd på gutten fordi han stod der alene. Kanskje han er ensom, tenk om han ikke har noen venner. Jeg fikk dårlig samvittighet og en klump i halsen fordi jeg så en gutt ute alene i hagen på en lørdags formiddag lekende med en ball. Han kan ikke ha det bra, hvor er vennene hans? Hvorfor står han der ute alene? Hvorfor spiller han fotball? Hvor er mobilen, macen og høretelefonene? Jeg tror jeg ble lei meg fordi jeg ikke lenger er vant til å se barn leke på den måten. Så når det først skjer, er det akkurat som om det er noe som er galt. Vi er ikke det vi var. Vi leker ikke ute i hagen lenger, det var før. Nå leker vi inne. Vi er sosiale gjennom en skjerm, vi har det ikke gøy med ting som ikke eksisterer fysisk, men det som skjer på den lille skjermen som styrer livet vårt. Vi er underholdt når vi er isolert på rommet vårt.

quote.jpg

Men så skjedde det noe, han dro opp mobilen fra lomma. Jeg vet ikke hva det var. Men jeg ble overraskende lettet og ekstremt skuffet.