LIFE IS A BEACH, I WISH

mally.jpg

Da jeg var mindre var vi ofte i Thailand på ferie. Jeg husker jeg elsket å klatre rundt på de store klippesteinene langs stranden sammen med de thailandske barna og skyte palme blader, mens vi gjemte oss for bølgene som slo inn. Ingen bekymringer, bare lek. Vi falt og ble våte, men vi bare reiste oss opp igjen og lo. Språket var irelevant. De få engelske ordene jeg kunne, kunne ikke de. Vi gestikulerte, smilte og brukte øynene. Så forskjellige mennesker, men alikvel så like. Vi behøvde ikke språk, vi forstod hverandre, vi var jo barn.

mally.jpg

Det som fascinerer meg med Indonesia er alle de forskjellige menneskene som lever sammen i harmoni. Så mange med forskjellig bakgrunn av både tilreisende og fastboende. Åpenheten, forståelsen og den gjensidige respekten de setter så høyt er beundringsverdig. Religion, språk, hudfarge eller opprinnelse har ingen verdens ting å si. Vi er alle mennesker og burde bruke erfaringene våre til å berike andres liv, ikke ta det fra dem.

mally.jpg

Er det ikke rart hvordan man opplever angrep på menneskeheten på en helt annen måte jo nærmere det skjer geografisk? Vi vet at skjer andre steder også, vi vet det er forferdelig, farlig og at mange mister livet, men siden det er så fjernt er det vanskelig å innse omfanget av disse hendelsene. Det er så og si umulig for oss å skjønne hva som faktisk er i ferd med å skje i denne verden. Det er vondt å være vitne til så mye ondskap og gjerne ville hjelpe, men likevel bare føle seg engstelig og hjelpesløs. Vi må gjøre det vi kan, men hva kan vi egentlig gjøre?

mally.jpg